Ju-Jutsu – Tradisjoner og nytenkning

Storm & Sol 2«Ju-Jutsu» er et japansk samlet begrep for kampmetoder som har sine røtter langt tilbake i tiden. Begrepet «Ju» henspiller polaritetene og kan oversettes med myk, smidig, fleksibel og «Jutsu» med kunst, teknikk, ferdighet eller dyktighet. Ordet «Ju» er nær identisk med det eldre begrepet «Yawara».

Ju-Jutsu er ikke et enhetlig eller standardisert system men finnes i mange variasjoner og stiler. Etter den japanske mesteren Soke Inoue er syntesen «Ju-Jutsu» mest korrekt. Det japanske ordet for teknikk kan staves på to ulike måter: enten «Jitsu» (teknikk som utføres av en maskin) eller «Jutsu» (teknikk som utføres av et menneske).

Fra 1600-tallet ble det mer fredstid i Japan og krigerne fikk mindre stridserfaring og våpentrening. De mer ubevæpnete kampkunster fikk dermed sin storhetstid. Disse var opprinnelig kjent under det kollektive begrepet «Yawara» og seinere som «Ju-jutsu». Kalligrafien for «Yawara» og «Ju» er den samme og sistnevnte er den kinesiske uttalen. Ju-Jutsu som kollektivt begrep favnet både japanske og kinesiskinspirerte metoder og den latiniserte formen er «Jiujitsu». Syntesen «Jujitsu» er også i bruk, samt andre varianter av navnet.

Som et resultat av ytre og indre samfunnspåvirkninger begynte Ju-Jutsu/Yawara å endre form innen enkelte såkalte ryu (skoler). Det estetiske ble tillagt større verdi. I enkelte skoler måtte det som hadde vist seg som effektive kampmetoder for krigerne (samurai eller egentlig bushi) vike plassen for de nye retningene.

I løpet av Tokugawa perioden utviklet det japanske samfunnet retning fra interne stridigheter og borgerkriger, til et stabilt og kontrollert samfunn med en shogun (krigsherre) som den reelle makthaveren, og keiseren som maktsymbol og samlende kraft. Selv etter disse omveltningene fortsatte mange skoler å lære ut sine gamle og krigstestede metoder.

I en ryu kunne man lære enten ubevæpnet kamp, ulike våpenteknikker, generell krigskunnskap (som strategi) eller en blanding av dette. Hver skole hadde sine spesialiteter, og hadde ofte i tidlige tider særskilte navn på sin Ju-Jutsu, som Yawara Riki, Kogusoku, Hakuda, Tai Jutsu, Koshi Mawari, Kempo eller liknende. I en ryu ble for øvrig teknikker og kunnskap overført fra mester til elev uten diskusjon.

Det er vanlig å tro at Ju-Jutsu er en ren ubevæpnet metode, men dette er en grov forenkling av historiske fakta. Ju-Jutsu var i eldre tid alltid et supplement til de væpnede artene, som bruk av sverd, kniv, stokk, spyd osv. Det var først når en kriger fikk ødelagt sitt hovedvåpen, havnet i nærstrid, måtte avvæpne en bevæpnet motstander, måtte overvinne noen uten å skade vedkommende eller liknende at Ju-Jutsu ble anvendt. Ju-Jutsu har således alltid vært nært knyttet opp til de andre krigskunstene, særskilt bruk av kniv, og det å binde noen med tau (såkalt Hojo Jutsu).

En annen feilaktig oppfatning er at Ju-Jutsu kun handler om grep og kast. Ju-Jutsu i dag inneholder ofte mye slag og spark. Også tradisjonelt fantes det mange ryu hvor bruken av slag, spark, støt etc. var en viktig del. Ju-Jutsu fremkom etter hvert som en blanding av rene kinesiske påvirkninger hvor slag og spark var fremtredende, og de eldre japanske krigs- og kampformene hvor grep og kast var forekommende.


Få vårt nyhetsbrev

* = required field

Lik oss på Facebook

- Facebook Members WordPress Plugin